Fra dansk til to norske skriftspråk

På 1800 tallet foregikk det en språkdebatt. Denne språkdebatten var bygd på tre hovedpunkter

• Noen mente at dansk fremdeles burde være skriftspråket i Norge, men at det burde få en egen benevnelse slik at det ble mer knyttet til Norge
•  Andre mente at det danske skriftspråket burde gradvis tilpasses norsk talemål
• Det var også noen som mente at Norge burde få et eget skriftspråk som bygde på norsk talemål, men også eldre skrifttradisjon i Norge, altså Norrønt

Dansk skriftspråk var regjerende i Norge i rundt tre hundre år, og få kunne derfor skrive i tiden rundt 1814 da Norge fikk sin egen grunnlov. Folk flest synes at det å skrive dansk var komplisert fordi rettskrivingen var annerledes enn hvordan de snakket.

Enkelte mente at det beste var å forsette å skrive dansk siden det allerede ble brukt over alt – i kirken, i skolen og ved universitetet, i statsadministrasjonen og i lovverket. Det å innføre et nytt skriftspråk i Norge ville bli omfattende siden de Norske avisene og bøkene også var skrevet på dansk. Da Norge gikk inn i Union med Sverige i 1814, var de redde for at dette skulle føre til at svensk skriftspråk ble innført. Derfor gjorde de norske alt som stod i sin makt for å holde på det skriftspråket de hadde, altså dansk. 

Språkdebatten vakte stor oppmerksomhet blant norske forfattere. De hadde ulike synspunkter og sterke meninger om hvilket skriftspråk Norge skulle bruke i tiden fremover. Nå skal vi se på disse ulike synspunktene:

Den kjente norske dikteren Johan Sebastian Welhaven mente at det var embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark, som var de viktigste kulturbærerne i den nye generasjonen. Om de brukte dansk som skriftspråk ville dette knytte de nærmere Europa og på denne måten holde kontakten med europeisk kultur.

 

Johan Sebastian Welhaven

Henrik Wergeland ville at nasjonen Norge skulle vokse og bli et sterkt og kulturelt, selvstendig demokrati som skulle ha en egen kultur, sin egen malerkunst, litteratur og musikk og sist men ikke minst sitt eget språk. Wergeland hadde et nasjonalromantisk oppfatning av kulturen og språket og mente at dette var et utrykk for ”sjelen” til et folk eller en nasjon. Han mente også at det skriftspråket Norge hadde på den tiden, lå så langt fra talemålet at det ble vanskelig å ta del i folkeopplysning. Wergeland ville bygge på det tidligere skriftstradisjonene til Norge, altså norrønt, men at de skulle finne en balanse mellom de norrøne og norsk talemål.

Henrik Wergeland

 Arbeidet med skriftspråket som Wergeland hadde gjennomført, ble ført videre til de norske eventyrene. Eventyrene hadde lenge levd på folkemunne før Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe bestemte seg for å samle inn norske eventyr, skrive dem ned og gi dem ut. De var svært forsiktige med å fornorske språket når de skulle skrive ned eventyrene. De prøvde derfor å flette inn norske ord i sine eventyr, men å følge den danske grammatikken når det gjaldt bøyingene av ordene. Asbjørnsen og Moe ville fornorske det danske skriftspråket og satte i gang et arbeid for å gjennomføre dette.

Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe

En annen aktiv deltager i språkdebatten var Peter Andreas Munch. Han stod for det romantiske synet på sammenhengen mellom nasjon og språk. Han hevdet at et nytt norsk skriftspråk burde bygge på norrønt. På en annen side likte han godt det danske skriftspråket og synes at dette gjerne kunne forsette å være det skriftspråket man skulle bruke i Norge. Han tenkte ikke mye på at det skulle være lettere å lese og skrive for allmennheten. Han var derfor på mange måter uenig med Aasen, Knudsen, Asbjørnsen og Moe og Wergeland. 

Peter Andreas Munch

Knud Knudsens mål var å avskaffe det danske skriftspråket i Norge gjennom en forsiktig endring av både ordtilfang og grammatikk i retning av norsk talemål. Det som var problemet var at det fantes så mange norske bygdedialekter som var unike seg i mellom og talemålet i byene. Spørsmålet var da hvilket talemål det skulle bygge på. Knudsen valgte derfor en variant av talemålet i byene, altså medlemmene av embetsstanden og byborgerskapet. Siden forskjellene ikke var så store mellom de ulike dialektene, mente han at han hadde et noenlunde talemål å bygge skriftspråket på. Med andre ord kan vi si at dette ble en gradvis fornorsking av det danske skriftspråket. Selv kalte Knudsen dette for ”det dansk-norske målstræv”. Knudsen gav ut en systematisk grammatisk framstilling av ”dannet dagligtale” som ble viktig for den første vitenskaplige fremstillingen av det talemålet som bokmålet kom til å bli bygd på.

Knud Knudsen

Ivar Aasen har i senere tid blitt kalla ”nynorskens far”. Det var han som gjorde det språkvitenskapelige arbeidet som måtte til for å etablere et norsk skriftspråk ut i fra norsk talemål som normgrunnlag. Siden han vokste opp i Ørsta på Sunnmøre var det kanskje naturlig for han å utvikle et skriftspråk som bygget på dagligtalen til de som bodde på landet. Han ville finne fram til fellestrekk i de norske dialektene og skape et skriftspråk som kunne være samlende for hele landet. Han ville altså bruke dialektene som grunnlag for det nye skriftspråket. For å komme fram til dette skriftspråket, reiste han rundt i landet og tok han kontakt med folk som hadde god kunnskap om talemålet i distriktet. Han samlet seg kunnskap om dialektene og dette resulterte i et nytt skriftspråk, det vi i dag kaller nynorsk.

Ivar Aasen

Jonathan Aars, Nordahl Rolfsen, Aasmund Olavsson Vinje, Olaus Fjørtoft og Arne Garborg hadde en stor rolle i språkdebatten. De hadde alle sine meninger, noen like og noen ulike. Jonathan Aars var elev av Knud Knudsen som også førte til at han støttet den språkpolitiske linjen til Knudsen. Gjennom heftet han med Norske retskrivingsregler hadde han innvirkninger på to måter. Han kritiserte den gjeldende danske rettskrivingen. Det var fordi denne var på flere måter i strid med norsk talemålet. Han endra også reglene sine for hver utgave, det førte til at de stadig nærmet seg talemålet. Nordahl Rolfsen var en kjent forfatter for de fleste lesebøkene for skolen.  I boken hans som kom ut i 1892 gjennomførte han endringen til Knudsen med harde konsonanter og kortformene av enkelte ord. Aasmund Olavsson Vinje skapte debatt om skrivemåten av landsmålet fra starten av. Han grunnla boka si «Dølen» før Aasen kom med si endelige normering av landsmålet. Vinje hadde prøvd ut sin egen rettskriving. Men Aasen var Vinjes språklige autoritet, så Aasen måtte gå igjennom «Dølen» flere ganger før bladet kunne trykkes. Olaus Fjørtoft var veldig engasjert i språkspørsmålet. Han var ikke så opptatt av at skriftspråket skulle vise en historisk sammenheng, men han ville at et felles skriftspråk skulle vokse fram av seg selv, ved hjelp av dialektene til de forskjellige personene. Han meinte også at arbeiderene i byene skulle være en viktig del på å sette preg på den nye skriftspråket. Arne Garborg hadde en viktig rolle når det gjaldt utviklinga av landsmålet som skulle brukes som litteraturspråk, altså avisspråk og som opplæringsmål i skolen. Han var med på bringe landsmålet videre, men han holdt seg ikke noe til Aasen-normalen, men han spilte uansett ei viktig rolle for han. 
Bilde nr. 1: Arne Garborg
Bilde nr. 2: Olaus Fjørtoft
Bilde nr. 3: Nordahl Rolfsen
Bilde nr. 4 Aasmund Olavvson Vinje
Bilde nr. 5 Jonathan Aars

      

        

I 1862 ble det gjennomført fire endringer som gjorde at skriftspråket kom nærmere talemålet. Den første endringen var at stum e skulle ikke lenger finnes. Dette ble til at naae, ble til naa. Den andre endringen var at dobbelskrivingen som ble markert ved lange vokaler som i, e og u, skulle heller ikke finnes lenger. Den ble heller erstattet med en bokstav som fiin ble til fin, peen ble til pen og huus ble til hus. Den tredje endringen var at de forskjellige skrivemåtene for k-lyden ble avskaffet. Det vil si at vi ikke skulle bruke c, ch og q for k-lyden. Consul ble erstattet med konsul, technik ble til teknik og qvæg ble til kvæg. Den fjerde og siste endringen var at skrivemåten for f-lyden som var ph skulle lenger ikke finnes. Det ble til at en brukte heller filosof istedenfor philosoph.

I 1907 ble det flere endringer som skulle gjøre at skriftlig norsk bokmål skulle være basert på norske talemålsformer. Den første endringen var at istedenfor å bruke de danske vokalene b d g, så innførte en heller p t k. det ble til kake i stedet for kage, mat ble til mad. Den andre endringen var at verbene i preteritum ble skrivet med stum e, som naaede, troede og syede. Dette ble nå avført, slik at ordene ble heller naade, trode og syde. Den tredje endringen var at en skulle forkorte en del ord som drage, blive, bede, moder og farder. De ble forkortet til dra, bli, be, mor og far. Den fjerde endringen var at hankjønns. Og intetkjønnsord ble innført med norsk flertallsbøying. Altså danske heste ble til norsk hester, dansk huse ble til norsk hus. Den femte og siste endringen var at dansk hadde bare en preteritumsendelse for verb, så det ble innført tre ulike preteritumsendelser for verd på norsk (-et, -te, -dde). Dansk hadde kast-ede, svar-ede og naa-ede. På norsk ble dette kast-et, svar-te og naa-dde.

Jamstillingsvedtaket ble vedtatt i 1885 av Venstre-flertallet på Stortinget. Vedtaket handlet om at det norske Folkesprog, som i dag er vår form for nynorsk, skulle likestilles med det almindelige Skrift- og Bogsprog, som i dag er bokmål. De to skriftspråkene skulle stå likt og begge skulle være et offisielt skriftspråk. Men dette førte til litt problem for lærerene og skolen. Læreren i allmueskolene ville lære elevene å lese og skrive. Men da ble det strid om hvem som skulle avgjøre hvilket opplæringsmål elvene skulle ha, om det var læreren som skulle bestemme dette. Derfor ble skolemålsparagrafen ble vedtatt i 1892. Det ble det vedtatt at skolestyrene i de forskjellige kommunene skulle bestemme hvilke opplæringsspråk som skulle være i skolekretsen. 

All denne diskusjonen fram og tilbake om skriftspråkene vi skulle ha i Norge på den tiden har ført til at vi i dag har to skriftspråk, bokmål og nynorsk. Det er ikke lenger diskusjon om skriftspråket. De to skriftspråkene vi har fått oss er likestilt, og de er like mye brukt i landet. Men i den siste tiden så har det vært litt snakk om det er noe poeng i å ha nynorsk, hvorfor ikke bare ha bokmål som landsmål? Dette viser at selv om språkene står likt i jamstillingsvedtaket, er nynorsk fortsatt litt svakt stilt.